Hausten 2009
Tur til Bolivia
Ennå ein gong har eg hatt gleda av å oppleva Bolivia og barna våre i Cochabamba. Vi startar turen vår via London og Miami. Yrtidleg sundag morgon landar vi i La Paz og blir møtt med soloppgang over Altiplano sletta. Nokre få dagar er vi turistar og får oppleva La Paz i strålane sol over majestetiske Illimani. Vi får med oss pinsemøte med gladsong og dans i midtgongen. Gleda lyser av runde indianarkvinner med mange lag skjørt, skjal med frynser og lange fletter som flagrar med i dansen. På tross av at alt er annleis enn heima, kjenner vi at vi har trua og gleda felles.

Marie, som har arbeidd som frivillig i prosjektet vårt i 2006/07, tek
fly til Cochabamba mens Sonja og eg tek bussen frå La Paz. Vi får glimt av land, folk og levesett på bussreisa på 8 timar. Vi køyrer over uendelege sletter og imponerande fjellparti. Heilt opp mot 4800 meter slit bussen seg fram.  Når vi nærmar oss Cochabamba stig spenninga i meg. Eg gler meg som ein unge til å møta byen, Olga og alle som eg veit ventar der. Det kjennest som å komma heim etter å ha vore på ei lang reis.  

Sonja saman med glad ungeflokk
Dag i prosjektet

Første dagen vår i prosjektet var ein festdag. Eg skulle ønskt at alle hadde fått oppleva å bli møtt og klemt av så mange glade og flotte barn! Andleta hadde nok endra seg hjå mange, men etter kvart dukka namna fram og eg kunne gleda meg over å møta dei igjen som ungdommar og ivrige skulebarn.

 

For tida har vi 6 ungdommar som er hjelpelærarar. Dei er alle i gang med studiar på universitetet. Der studerer dei psykologi, jus, sivilingeniør, sosiologi og pedagogikk. Fantastiske ungdommar med humør og engasjement. Dei var alle takknemlege for jobben i prosjektet. Likevel er det nok den kjærleiken og omsorga dei viser til ungane som rører oss mest. Dei har eit inderleg ønskje om å vera til hjelp for andre som veks opp under vanskelege kår. Den innsikta dei sjølv har etter å ha opplevd dette på kroppen, er uendeleg verdifull i møte med barna. Carolina som er pedagogisk ansvarleg, er og eit flott bevis på kva desse ungdommane kan klara å oppnå. Ho gjer ein fantastisk jobb både som leiar for dei andre, planlegging av undervisninga, og ikkje minst oppfølging av skulegangen for 145 barn. I tilegg har ho ansvar for undervisning av  mødrene i helse, ernæring og andre aktuelle tema.  Neste mamma-møte skal ha som tema om det ikkje er lov å slå kvarandre i ein heim.

Olga har ei fast og kjærleg hand om alt som skjer i prosjektet. Ho er travelt opptatt med innkjøp, besøk hjå familiar og alt som må til for at dagane i prosjektet skal sviva. Likevel tek ho seg tid til å sitja ned ved sida av ungane og sjå i skuleboka. Det er godt å sitja på fanget til Olga og trygt for barna å komma til henne med det som kan vera så vanskeleg.

Desse karane er i strålane humør
Nye barn til prosjektet

Veka før vi kom ned var det komme ein ny søskenflokk til prosjektet. Mor og far hadde reist i frå dei og latt dei vera igjen hjå bestemor. Vi var med Olga på besøk inn i heimen. Her var det ei seng til bestemor og 7 barnebarn. Dei som ikkje fekk plass i senga låg på eit tynt teppe på betonggolvet. Bestemor selde litt urter på markedet men matmangelen var stor. Jose på 12 år hadde slutta på skulen for å ta seg av søskena sine. Han viste ei utruleg omsorg for dei og var lite oppteken av lek den første veka. Daniella på 10 gjekk ennå på skulen mens Carina på 8 hadde jobb i ein butikk. Vi reiste på besøk til han som dreiv butikken og Olga tok eit alvorsord med han. Neste dag var Carina i prosjektet og fekk ikkje komma tilbake i jobben. Annai på 5, var still og roleg og likte seg best på fanga våre. Tanja på 2 var sjuk med innvollsormar og infeksjon. Alle bar preg av underernæring. Etter ein runde i dusjen og nye klær og sko, kom smila fram litt etter litt. Det var flott å oppleva at dei etter kvart deltok i leiken og utforska kva dagane i prosjektet hadde å by på. Nå er planen å hjelpa både dei og bestemor med mat, senger og få dei inn på skulen. På denne måten arbeider vi og får oppleva at hjelpa frå Norge når mange.

Bestemor med barna
Avskjed med Cochabamba

Det var vanskeleg å reisa frå Cochabamba denne gongen. Eg skulle så gjerna ha vore der lenger og delt meir av kvardagane med dei flotte menneska. Vi avslutta reisa vår på eit flott hotell i Santa Cruz. Vi klarte ikkje å nyta det, men drøymde om glade barn, runde og flotte indianerdamer og Cochabamba med sin kaotiske sjarm. Vi er heldig som får vera med å hjelpa dette flotte folkeslaget. Dei deler raust med glimt frå sine liv og glade smil og kyss. Daniel på 12 år skriv til Ruth på 10 på Finnøy: ”Takk for hjelpa dokke gir. Den gir oss håp. Gud velsigne dokke!”

Finnøy nov 2009

Elise Lunde

 

Avskjed med Monica