I begynnelsen av oktober kom vi hjem fra en flott og opplevelsesrik tur til Bolivia. Det var en gledelig opplevelse og komme tilbake til mitt kjære Cochabamba og være med i dagliglivet i prosjektet igjen. Det å få møte barna, ungdommene, mammaene, Olga og Carolina var en ubeskrivelig følelse. Denne gangen synes jeg virkelig at vi kunne se resultater av arbeidet som drives.

Barna er som regel underernærte og virker triste når de begynner i prosjektet. Nå møtte det oss en flokk glade, og friske  barn som strålte av glede og takknemlighet. Resultatene på skolen har forbedret seg, vi har mange på gymnaset og en fin gjeng på universitetet. Noen har fått seg praktiske yrker som bilmekaniker og hjelpepleier.

Det ble travle og lange dager, men veldig gode dager. Stadig kommer det noen som vil begynne i prosjektet. Men med 150 barn kan vi jo ikke ta inn ubegrenset, men unntak blir det alltid

Vi dro på besøk til Rosa, alenemor til 4 barn som sliter med sykdom. Vi vil hjelpe henne med 2 av barna, likeledes har hun en svigerinne Salome som bor med henne. Hun går i 8 klasse. Vi sa ”velkommen til henne ”i prosjektet på formiddagen .  Uten dette tilbudet hadde hun måttet slutte på skolen. Da vi forlot dette hjemmet smilte de fra øre til øre og takknemligheten lyste fra deres øyne. Jeg vet ikke hvem som blir mest glad ”de eller oss”

Elisabeth Inojose kom med 2 barn, Jose 3 år (han kunne bare snakke noen enkelte ord) og søsteren Mildred 6 år, som ikke kunne snakke i det hele tatt. Kan vi hjelpe dem? Vi kan ikke la være. Olga skal i første omgang ta dem med til en grundig legesjekk, så får vi se etterpå. Ja Olga har et veldig allsidig arbeid.

Yesid Monduela kan nå titulere seg som off. godkjent sykepleier(5 års studier). Søsteren hans Angelica (arbeider som hjelper i prosjektet) er ferdig psykolog neste år. Dette hadde nok aldri skjedd uten prosjektet.

Et annet gledelig hjemmebesøk var til familien Ajhuacho. En familie vi har hatt kontakt med i mange år. Mamma Christina døde i fjor(en god mamma som gjorde alt for sine barn). 6 ungdommer sitter igjen alene,4 gutter og 2 jenter. Den eldste Oscar er voksen, ferdig med studiet sosiologi.  Han er sjefen der hjemme og hjelper søsknene sine på en fin måte. Alle går på skole, er ivrige med i kirken. Dette tror jeg kommer til å gå veldig bra. Oscar sier ”vi vil studere, få oss arbeid, gjøre en innsats for folket vårt her i Bolivia og vi har Gud som vår Far i himmelen ” Du må hilse til alle fadderne i Norge og si TAKK, gjentar han mange ganger.

Det var vemodig å dra fra Cochabamba, fra alle barna, mammaene, Carolina og Olga. Jeg er jo så glad i dem alle sammen. Olga og Carolina gjør et fantastisk arbeid med barna og mammaene. De gir så mye kjærlighet og omsorg. Selv om jeg kjente på vemodet, var nok gleden over å få være med i dette arbeidet mye større. Tenk å få være med å hjelpe disse barna som lider under omsorgssvikt og fattigdom!

Ordene som ble gjentatt tilstadighet var ”HILS TIL FADDERNE OG SI 1000 TAKK ” og dette kom fra hjertene.